• Registrer Deg
  • Logg Inn
  • USD

    Velg valuta :


    USD Amerikanske dollar
    CAD Canadiske dollar
    EUR Euro‏
    GBP Britiske pund
    KRW Sørkoreanske won‏
    JPY Japanske yen‏
    CNY Kinesiske yuan‏
    AUD Australske dollar‏
    IDR Indonesiske rupiah‏
    NZD New Zealand-dollar‏
    PHP Filippinske pesos‏
    SGD Singaporske dollar
    TWD Taiwanske dollar‏
    HKD Hongkong-dollar‏
    RUB Russiske rubler‏
    INR Indiske rupier‏
    THB Thailandske baht‏
    MYR Malaysiske ringgit
    ZAR Sørafrikanske rand‏
    VND Dong, Vietnam‏
    BRL Brasilianske realer‏
    CLP Pesos, Chile‏
    CHF Sveitsiske franc‏
    EGP Egyptiske pund‏
    COP Pesos, Colombia‏
    ARS Argentinske pesos‏
    PLN Polske zloty‏
  • language Norwegian

    Velg språk :


    GB English
    KR 한국어
    ES Español
    JP 日本語
    CN 简体中文
    FR Français

cn Kina

Folkerepublikken Kina , vanligvis omtalt som Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land. Folkerepublikken Kina er den ene av de to kinesiske statene. Den andre er Republikken Kina (Taiwan). Folkerepublikken Kina kontrollerer hele Fastlandskina og hadde ved folketellingen i 2010 en befolkning på 1 339 724 852 innbyggere, noe som utgjør ca. 20 % av verdens befolkning. Det gjennomføres folketellinger hvert tiende år; den siste tok til 1. november 2010, og resultatene ble klare i april 2011.

Økonomien er kjennetegnet av en hovedsakelig fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering.

Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring.

Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Østkinahavet,Formosastredet, Sørkinahavet, Vietnam, Laos, Burma, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan. Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.

Utdannelse

education

Education in China is a state-run system of public education run by the Ministry of Education. All citizens must attend school for at least nine years, known as the nine-year compulsory education, which the government funds. It includes six years of primary education, starting at age six or seven, and three years of junior secondary education (middle school) for ages 12 to 15. Some provinces may have five years of primary school but four years for middle school. After middle school, there are three years of high school, which then completes the secondary education. The Ministry of Education reported a 99 percent attendance rate for primary school and an 80 percent rate for both primary and middle schools.

In 1985, the government abolished tax-funded higher education, requiring university applicants to compete for scholarships based on academic ability. In the early 1980s the government allowed the establishment of the first private school, increasing the number of undergraduates and people who hold doctoral degrees fivefold from 1995 to 2005. In 2003 China supported 1,552 institutions of higher learning (colleges and universities) and their 725,000 professors and 11 million students. There are over 100 National Key Universities, including Peking University and Tsinghua University. Chinese spending has grown by 20% per year since 1999, now reaching over $100bn, and as many as 1.5 million science and engineering students graduated from Chinese universities in 2006. China published 184,080 papers as of 2008. China has also become a top destination for international students. As of 2013, China is the most popular country in Asia for international students, and ranks third overall among countries.

Laws regulating the system of education include the Regulation on Academic Degrees, the Compulsory Education Law, the Teachers Law, the Education Law, the Law on Vocational Education, and the Law on Higher Education.

Mat

food

Det kinesiske kjøkken er et av verdens store matsystemer med en lang og omfangsrik historie. Fra Kina har det kinesiske kjøkken spredt seg over stor sett hele verden.

Det man i dag kjenner som det kinesiske kjøkken har vokst fram i løpet av en meget lang tid og er beriket med såvel importerte råvarer og matlagingsteknikker som egne oppfinnelser. I Kina nevnes ofte Pekingmannen og hans bruk av ild som det første «kjøkken» (for upp i mot 400 000 år siden), mens mer tilbakeholdende redegjørelser pleier å starte i kinesisk steinalder, da man fra arkeologiske funn kan belegge typiske elementer som risdyrking og nudler. Spisepinner som bestikk begynte man med senest under Zhou-dynastiet, mens rask steking med wok ble populært under Tang-dynastiet. De fleste berømte kinesiske matretter som man spiser i dag tillkom under Qing-dynastiet eller i begynnelsen av Republikken Kinas tid.

Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen. Kineserne spiser ofte ute. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter. Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle de rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn. Fokus på maten og dens betydning for helsen er meget utbredt og kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.

Språk

language

Kinesisk, eller han-kinesisk er et språk eller en språkgruppe som hører til den sinotibetanske språkfamilien. Kinesisk domineres av talespråket mandarin, og «kinesisk» brukes gjerne metonymt som synonym for mandarin. Språket skrives med kinesiske skrifttegn, kjent som hanzi (汉字 Hanzi, «han-skrift»). Omlag 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket (standard kinesisk) er det offisielle språket i Folkerepublikken Kina og Republikken Kina(Taiwan), i tillegg til å være ett av fire offisielle språk i Singapore, og ett av de seks offisielle språk i FN.

Avhengig av klassifiseringsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene ermandarin (1 000 millioner), wu (90 millioner), kantonesisk (ca. 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som mongolsk ogtibetansk. Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av mandarin - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.

Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «klassisk kinesisk» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med latin i Europa fjernet talemålet seg mer og mer fra klassisk kinesisk slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene kalles i dag «tradisjonelle», og blir fortsatt brukt på Taiwan, i Hongkong og Macaoog andre grupper kinesere utenfor Folkerepublikken, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken, og etterhvert også iMalaysia og Singapore. (Internasjonale institusjoner som har kinesisk som offisielt arbeidsspråk, bruker det samme tegnsettet som det landet som representerer «Kina».)

En stor forskjell mellom kinesisk språk og de indoeuropeiske er at kineserene klarere skiller mellom skriftspråk (wén), og talespråk (yǔ). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (zì) og talte ord (huá). En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftsspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk, men med ett felles skriftspråk.